41 kroner, takk!

Det var flatt vann i går. Blir mange sjømil, skrev Anders til meg på Facebook. Han skulle bare ha visst hvilke lengsler han satte i gang.
Det er blankstilla i dag også. Jeg er på land. På Karlsøy i Troms. Omgitt av ideelle padleforhold på alle kanter, samt en muskel som omkranser min høyre side. Den funker bra på lett padling, men svikter i motvind, bølger og strekk som varer over to timers tid. Og det kan blåse opp i løpet av minutter. Jeg har opplevd at det har gått fra blankstille til kuling før. Et 20 minutters strekk ble til 1 1/2 times intens hardpadling. Helt utslitt seg jeg i land i ei beskyttet vik.
Valget var enkelt. Jeg skal helt trygt hemmat og gjøre hver dag til en fordømt god dag. Det ble ferge fra Reinøy til Hansnes og deretter til Karlsøy. Den første ble sponset av mannskapet. De hadde hørt om Sakteruta på radio. Den andre kostet 41 kroner. Det var godt jeg ikke visste det var så billig, for da hadde jeg latt meg friste før!
Så Anders, det ble ikke så mange sjømil i dag, men jeg har oppdaget Karlsøy. Det er så vakkert her at jeg nesten tenker det er bra med motortrøbbel på Sakteruta. Kanskje må motoren gå i stå for å bli sakte nok. Og kanskje er det helt ok å være full av lengsel etter hav og padling. Lengsel er noe som klør, ikke noe som blør. Kløe øker lysten.
Så får vi se. Kanskje blir resten av turen til Russland en rekognisering for neste år. Kanskje blir jeg bra om ei stund. Kajakktralle er på vei og ferden fortsetter på trygt og opplevelsesrikt vis. Som en god venn av meg sier: You never know! Det skal i alle fall ikke stå på kronene, og perlene står i kø. Jeg er klar for å plukke dem.
Randi Skaug
Kaptein SAKTERUTA

Friheten

For et år siden omtrent leste jeg i A-magasinet om en kar som uttalte at frihet kun er interessant for den som ikke har det. Jeg var helt enig. Nå – lurer jeg litt.

Siden 21. Mai da SAKTERUTA la ut fra Rørvik har jeg levd etter filosofien er å ta hver dag som den kommer. Det kjennes eventyrlig å ta innover meg friheten til å velge fritt fra hele den menyen som åpner seg foran meg. Hver dag er ulik, hver dag er spennende, hver dag krever noe av meg.

Frihet betyr fri til, men betyr det fri fra? Inntrykk, opplevelser, hendelser, lengsler, tanker, refleksjoner…..de kommer til meg hele tiden. Det er opp til meg, hvordan jeg tar dem. Jeg har tatt et valg – ombord i SAKTERUTA skal hver dag gjøres til en fordømt god dag. Den friheten har jeg, tar jeg og nyter jeg. Ergo – det finnes friheter som er interessante for den som har den.

Den veien høna blåser…

Egentlig skulle jeg sitte i kajakk nå. Jeg sitter på en stol.

Under den store vide himmelen skulle jeg padle tak for tak mot nord. Jeg sitter inne under tak. Ute er det sommer.

– Hvor lang tid tar det, spurt jeg legen jeg rekonvaleserer hos. Det var konstatert en muskel-skjelettfraktur. Tror det er det samme som muskelbrist. Kjennes som vondt i sida – ikke forenlig med kajakkpadling. Da jeg først spjæra i fjæra, var jeg var glad det skjedde et sted nær folk.

– Fra noen dager til noen uker, smilte legen. Han er  forelska østlending. Forelska i nord. Og så la han til med glimt i øyet: -Det går nok den veien høna blåser….!

Javisst, gjør det det! Jeg sitter her på UNN Harstad sykehus og har det som plommen i tørt gress. Kan ikke bli tatt bedre vare på. Litt avspasering var det kroppen trengte og nå får jeg det. Her i kantina er det Festspillkonsert. En vakker stemme synger :

Summertime and the livin’  is easy
Fish are jumpin’
And the cotton is high…
..so hush little baby, don’t you cry.
……..

One of these mornings you gonna rise up singin’.
Yes, you’ll spread your wings and you take to the sky.
But till that morning, there is nothing can harm you….

Det går den veien høna blåser…. Jeg er forelska jeg også. I nord! Og det er DEN veien høna blåser. Når tida er inne….

Randi Skaug
Kg bo hosaptein SAKTERUTA

To stemmer – mange ansikter

Dagen var ny. Vinden var frisk fra nord. Jeg strakte ut tommelen, men bilene kjørte forbi. Pussig – uten kajakk blir jeg ingen, noen eller hvemsomhelst, tenkte jeg og begynte å gå langs veien mot Lødingen. En eldre kar i en gammel HiAce hadde et sete å avse til slutt. – Helt til Russland i kajakk, måpte han og la til at det var et stykke igjen før han overlot meg til meg selv i veikanten etter å ha pekt ut veien til Losstasjonen. Den ligger på en haug med utsikt over Vestfjorden og Tjeldsundet. Jeg gikk inn og søkte råd om ruta videre.

– Her ville jeg tatt Hurtigruta, sa losen. Vi var kommet til Lopphavet. Det er ingen spøk. Fjordene på kartet ble plutselig så store, mye større, lengre og dypere enn før. Jeg kjente jeg trengte mat.

Forskjellen på optimisten og pessimisten er magefyllet. Med full mage kan jeg bli til en angrepsvillig tiger, med tom mage til en skremt sau. Det brekte da faktisk her akkurat nå. Var det der meg?

Vinden fortsatte. Den økte. Skulle jeg bli, skulle jeg dra? Var på minussida. Har krysset Vestfjorden. Det tok krefter. Har fått høre at Gråmann er borte. Lille kattepusen min borte? Det gjorde meg trist og på gråten. Padle på gråten er en dårlig deal. Jeg ble.

Det ble frisk bris. Eller var det kuling? En varm dusj hadde vært bra. Jeg gikk til gjestehavna. Det var kveld,