Den siste kilometeren

Den siste kilometerenHavet ligger grønt og blankstille. Det er natt. Fullmånen lyser opp ei to mil lang gullstripe på tvers av Varangerfjorden. Den stripa skal vi følge til Bøkfjord fyr. Den siste kryssingen. Det siste fyret. Bare tre padledager igjen nå. Jeg later som om jeg ikke kan telle.

Sola stiger opp. Farger fjorden rød. En hval krysser vår vei. Padle. Padle. Fire kajakker side om side. Taust nytende.

Vi har snudd døgnet. Padler om natta. Middag om morgenen. Sover om formiddagen. Frokost på ettermiddagen. Hvorfor ikke? Det er uansett lyst. I natt er det spesielt varmt. Jeg sover rett på berget med himmelen som dyne og lyng som pute.

Fri.

Våkner utsovet i sola. Havets små krusninger mot tangen visker i fjæra: – Det er to padledager igjen, Randi. Jeg later som om jeg ikke hører det.

Sala fyrer vårt siste bål i fjæra. Så mye ubrent ved, så mange ufortalte historier. Vi sjøsetter for nest siste gang. Endelig kommer regn. Han har kommet med alt i år – torden, medvind og motvind og den fordømte motskodda, blankstilla og brytende båer, sol og regn. Vi følger land og leker i bølger.
Fryd.

Vi havner i ei skitfjære i skodda og må dra kajakkene langt av lei over stein og tang. Kajakkene er tunge selv om de er blitt lettere. Brian byssegutt serverer and. Det siste nattmåltid. Jeg later som om jeg ikke vet det.

Sønnavind blåser skodde og regn vekk. Fra toppen av et berg ser jeg ned på vår flotteste leir hittil. Det er flo. En idyll av et blått fiskevann på innsiden av leiren. Grønt hav på den andre siden. En drøm av et sted likevel.

Vi sjøsetter for siste gang. Jeg begynner å ane hva det betyr. Er klar nå. Kjenner en begynnende lengsel i kroppen. Lengselen til havet og det frie livet, vennskapet og fellesskapet. Sørvesten puster oss i ryggen. Kajakkene sklir lett gjennom vannet. Farer forbi klipper. Det går for fort.

Vi tar vår aller siste stopp på ei vakker sandstrand. En padleperle. Det er en time igjen. Geir og Kine venter med kameraet påskrudd. Thea har plassert cavaen usprettet, men klar på bordet. Kveldslyset maler Russlands grenseposter i varme farger. Jeg senker tempoet. Brian og Sala filmer. Ragni og jeg padler side om side.  En kilometer igjen.

Det kunne ikke vært bedre forhold. Det kunne ikke vært bedre timing. Vi runder den siste odden og SAKTERUTA siger inn mot den aller siste stranda. Jeg griper om berget, kysser det. Er ikke sliten, er ikke ferdig, bare sterk og frisk, takknemlig og glad.

Etter den gode velkomsten og gratulasjonene blir jeg sittende og se utover solnedgangen og havet og dvele litt den kvelden. Det er som om noen har holdt sin hånd over SAKTERUTA disse siste to sesongene.

Neste morgen får vi høre at en kajakkpadler er funnet død i sjøen ved Hellnes, omtrent der vi startet. Trolig skulle han bare noen kilometer til. Ikke engang den siste kilometeren er noen selvfølge.

Det gir ettertanke. Takk til alle dere som har støttet meg, hjulpet meg, gitt råd, padlet med meg, oppmuntret meg og vært med meg i ånden. Det har gjort noe med meg. Jeg er blitt havpadler nå – griper alle muligheter, men tar ingen sjanser.

Sees et sted på kysten neste år!