Hør nå etter hva jeg sier

Det heter at det er lett å prate, men vanskelig å lytte. På en liten unnselig lapp fra i fjor sommer sto det: ” Spis mer. Pass på overskuddet.” Den var skrevet på flyet hjem etter at SAKTERUTA var gått i land med “motorhavari” omtrent halvveis mellom Rørvik og Russland. En muskel i sida hadde fått en brist. Jeg hadde spjæra i fjæra, som en kompis så morsomt bemerket. Nok om historien. Spørsmålet er om jeg lærte noe.
Ja, jeg tok grep.
Grep 1: Matregimet ble endret.
I fjor tenkte jeg at jeg skulle handle kortreist og støtte det lokale næringsliv ved å handle mat lokalt. Det er langt mellom butikkene på kysten. Det hendte jeg måtte stå over kryssinger med havblikk, fordi jeg manglet mat. Det tok for lang tid å få maten lagd. Ikke smakte det nødvendigvis så godt heller. I år er det Real turmat igjen, slik det alltid har vært på lange ekspedisjoner. Tørket mat som kun skal tilsettes vann er det eneste som er rikt nok sammensatt og raskt nok å lage. Jeg har kajakken full av lettlaget mat. Det er dessuten lettere. Smaker godt gjør det også.
Grep 2: Padleteknikken er finslipt.
Jeg har trent på å padle lett. På trening i Kroatia ble det innøvd. Nå tenker jeg lett, lett, lett, for hvert padletak. Så snart det kjennes tungt, slår jeg over i lette padletak igjen. I stedet for tunge lange tak ved igangsetting, kjører jeg mange små og korte. Det sparer energi og det sparer muskelslitasje.
Grep 3: Kajakken er lettere
Det var både mat og utstyr i kajakken i fjor som ikke er der  i år. Rudolf, reinsdyrskinnet jeg ligger på, ligger nå i et lasterom. I fjor lå Rudolf mellom pedalene. Likevel har jeg nå nesten litt romslig med plass. Kajakken er fortsatt et tungt beist, men atskillig lettere enn fjoråret.
Feil igjen: Likevel, det er ikke lett å høre etter hva jeg selv har sagt.
Etter en morsom dag i fjæra med samling av mat og etterfølgende tilberedning var jeg så opprømt og glad at jeg satte meg ned og skrev en artikkel til Mat fra Norge om Steinaldergilde til langt på natt. Det var så moro å samle egen mat og dele gleden med bladets lesere. Jeg glemte helt at søvn også skal til. “Du trenger søvn. Lær av toppidrettsutøverne” brummet min padlekompis Lars neste morgen. Han hadde selvsagt rett. Med 5-8 timers padling hver dag, trenges mye søvn og hvile. Den natten hadde blitt for kort. Jeg fikk høre det hele neste dag. Og det var rett.
Så takk, Lars! Nå hører jeg etter. Det har blitt lang natts søvn nå. Jeg lytter til kroppen hver dag. I dag har det vært hviledag og jeg har fråtset buffetlunsj på Sommarøy hotell og er så rund at jeg nesten triller av stolen her jeg sitter. Etter ei ukes padling i fjor holdt buksa på å falle av. Det gjør den ikke nå. Ei natt til på Rudolf nå og jeg er klar for å padle yttersida av Kvaløya.
Og en ting til forresten – i år har han kommet med sønnavind. Det er den aller største forbedringen fra i fjor. Da kom han fra nord, nesten hele tida.
Du verden så lett så mye lettere det har vært.