Steinalderdøgnet

Det finnes øyeblikk på denne turen at jeg føler meg som steinalderkvinnen. Det skjer når sult, bølger, vind og kulde kommer tett innpå livet, og overlevelse blir et følt tema. Denne morgenen var det flatt vann, full mage og rom for å gjøre ting jeg hadde lyst til, ikke bare det jeg måtte. Være tilskuer rett og slett.

Oppe i ura lå tre huler. De syntes godt fra sjøen. Jeg fortøyde kajakken i autovernet ved veien og kløv opp ura forbi langnausttuftene fra vikingtida. Det var uveisomt og bratt. Børge Ousland, hvis kjøleskap jeg hadde spist tomt dagen før, hadde nevnt at her ved Steigberget fantes rike steinalderfunn.

De hadde sans for utsiktstomter de som hadde brukt disse hulene. Her oppe fra er utsikten så vid at man kan se naustdørene i Amerika. Hula var svart av sot inni. Hvordan var det å overnatte her? Klær av gaupe og rein. Kniver av stein. Ekorn, skjell, nøtter og planter på menyen. Forskning viser at hellestekt brød laget av blant annet planteveksten dunkjevle kan ha inngått i dietten i steinalderen.

Rett rundt odden ligger Bøsanden, hvor steinaldertufter er funnet i sanda. De hadde teltstenger liggende ved flattrampa plasser. Bare teltduken av skinn ble fraktet rundt i den nomadiske tilværelsen. Jeg satte meg i kajakken og padlet i vei. En kald vind begynte å puste meg i nakken. Vestavinden fra atlanteren var på vei. Jeg hadde bare padlet knapt et par timer. Snart blåste det så kraftig at det eneste trygge alternativet  ble steinalderstranda. Den er 1-2 km lang og har vidundelig utsikt mot Lofotveggen og midnattssola en godværsdag. Nå var det regn, blåst og pluss fem grader. Det var mildere her i steinalderen. Godt for dem! Jeg var glad jeg hadde neoprenvotter på, der kajakken red på store rullende bølger mot land.

Jeg havnet i det østre hjørnet,  uten mobildekning. Aleine. Rått og kaldt. Bølgene slo mot stranda. Når jeg lukket øynene var det som Tahiti. Da jeg gikk ut av soveposen og teltet for å sikre at kajakken var trygt fortøyd var det som i steinalderen. Jeg var ikke tilskuer lenger, men en aktør. Det var opptil meg å holde meg varm, mett og komfortabel. Og her ble jeg et halvt døgn før jeg igjen turte å liste meg ut i Vestfjorden. Det hadde vært hardt, men godt på steinalderstranda. Verst var det da alt var vått. Best var det da jeg fikk varm mat i kroppen.

Randi Skaug
Kaptein SAKTERUTA