Monthly Archives: June 2012

Lader ALLE batterier

Sol-det er strålende sol! Til tross for hyggelig middagsinvitasjon i Helnessund og filmen på Kjerringøy handelssted som jeg har gledet meg til å se, så er det ingen ting som slår en hviledag på Mjelde. Det ville rett og slett være feil, helt feil, totalt og skjemmende feil å padle rett forbi dette stedet.

– Vi plukker opp en del kajakkpadlere, vi, sa instruktør Skogland da jeg møtte ham på den første kaia etter Bodø i går. Jeg valgte å avbryte etter 20 minutter padling. Det stemte ikke. Skogland er dykkeinstruktør og var på trening med brannvesenet.

Jeg på min side var en sliten padler. Snart en måned underveis. Mange store øyeblikk og eventyrlige opplevelser. Er kommet til over 170 gode øyeblikk nå. Det rev i kroppen og rumlet i magen. Etter tre timer søvn på brygga dro jeg sakte videre med vind i ryggen og trygg følelse i kroppen. Litt stolt var jeg også. Jeg hadde tatt en Nansen – det største mot er motet til å snu i tide.
Bølgene førte meg til Mjelde, stranda som Terje Nilsen synger så vakkert om. Jeg skjønner ham godt. Mer perfekt sted finnes ikke for å lade batteriene. Her blir jeg til kraften er tilbake, uansett om Kongen inviterer til middag. Herr Skogland vil jeg nemlig helst ikke møte igjen, i alle fall ikke i hans embetsmenn medfør.
Ha ei god helg – førstemann til å bli solbrent på rumpa!

Friheten og gjestfriheten

– Snakk om frihet, utbrøt programleder Pål Plassen i NRK P1 Norgesglasset i dag. Han hørte havet som brøt mot stranda i bakgrunnen og primusen som suste under ei panne sprøstekt bacon. Javisst er det frihet. Hver gang en ørn suser forbi – og det skjer ofte at man kan beundre ørner fra øvre dekk på Sakteruta – så tenker kapteinen at sånn har jeg det også. Jeg suser forbi og reiser med vinden, tidevannet og været.

Snart anløper Sakteruta Bodø. Fra Rørvik til Bodø – det er mange vafler, kruttsterke kaffekopper, gode ønsker, varme dusjer og ikke minst molter det. Det som Pål Plassen ikke kan høre, men som jeg kan kjenne, er nemlig gjestfriheten. Ikke nok med å få seng, kajakkoppbevaring, dusje, vaske klær og bli servert rykende varm kveldsmat, men byssa ble også proviantert med multer her forleden. Takk, Terje og Clara! Dere og alle andre verter underveis er helt strålende. Dere skal vite at dere blir satt stor pris på.

Lørdag midt i uka

Det var den dagen sommeren kom. Vi hadde passert polarsirkelen helt uten at styrmann merket det, og vi begynte å bli fokusert på MAT.

Det hadde vært tomt for brød i byssa på SAKTERUTA noen dager. Selv om det finnes butikk nesten på annenhver holme hadde vi unngått  å treffe på sted og tid hos lokale kjøpmenn. – Vi MÅ ha pålegg, pep Lars. – Hva skal vi med pålegg vi som ikke har brød, ymtet jeg. – Kan ikke du fiske litt mat til oss? Det ble åtte små kattefisk på kroken den kvelden. De lever ennå.

Neste morgen satte vi kursen rett mot butikken i Selsøyvik. Der ble vi ønsket velkommen av ti nyssgjerrige seler i turkis vann, en blid danske i en frodig hage og kjøpmannen Aksel på butikktrappa. Tyve minutter senere satt vi i sommersol og spiste rykende ferskt brød, med like fersk einerrøkt laks fra stedet. Den beste røkelaksen noen av oss noen gang hadde spist. Den ga hestekrefter.

Målet for dagen var Rødøy via Gjerø. Det gikk som en lek. På Gjerø går berget rett ned i dypet. Vi tråklet oss rolig oppover langs vannkanten. Her hang mlllioner små blåskjell. Vi kunne se fisk som svømte i det krystallkare dypet. Hvite strender lyste mot oss og omsider kom vi til et hvitt gammelt velholdt hus i ei beskyttet vik.

Dette huset har en lang historie; Klokkergården. Da Malin Arntsen tok til å pusse opp var det brukt som fjøs. Nå er det en kulinarsk perle i havgapet. Ovnsgratinerte kamskjell, bakt kveite og multesuppe. Hvordan tror dere det smakte? Himmelsk! Dette ble lørdag midt i uka.

Bestill vindusbord med utsikt til Hestmannen og Svartisen her: http://www.klokkergaarden.no/

Da Birger viste raritetene sine

Stedet var Onøy. En ubrukt søndag lå brakk og ventet. Kulingen var blåst bort, men det var på tide å bevise at SAKTERUTA klarer landligge også unde gode padleforhold. Vi spjåket oss ut med kameraer og vindjakker som om var vi japanske turister, beinte opp til vegen, slang ut tommelen og fikk haik med første og beste og muligens eneste bil akkurat derfra akkurat nå i dag. Han skulle tilfeldigvis til samme sted som oss. Til Lurøy.
Der traff vi Birger, men først traff vi Malin og Skjalg i deres egen renessansehage med blodbøk, hund og katt. Og jammen bød de ikke på vafler og kaffe. Og det var bra, for det var ikke gjort i en håndvending å se alt Birger kunne vise fram. Ikke var han skåren for tungebandet heller. Å gå en runde på Lurøy Kystmuseum med Birger er noe du skal unne deg, men ikke på tom mage. Da går du glipp av mang en latterkule og et ualminnelig interessant museum.
Se bare på noen av disse raritetene, som Kystlaget på Lurøy (vi mistenker at Birger har brukt både sine fiskernever og sitt brennende engasjement for å få både museet og den imponerende samlinga i stand):