Monthly Archives: June 2012

Den veien høna blåser…

Egentlig skulle jeg sitte i kajakk nå. Jeg sitter på en stol.

Under den store vide himmelen skulle jeg padle tak for tak mot nord. Jeg sitter inne under tak. Ute er det sommer.

– Hvor lang tid tar det, spurt jeg legen jeg rekonvaleserer hos. Det var konstatert en muskel-skjelettfraktur. Tror det er det samme som muskelbrist. Kjennes som vondt i sida – ikke forenlig med kajakkpadling. Da jeg først spjæra i fjæra, var jeg var glad det skjedde et sted nær folk.

– Fra noen dager til noen uker, smilte legen. Han er  forelska østlending. Forelska i nord. Og så la han til med glimt i øyet: -Det går nok den veien høna blåser….!

Javisst, gjør det det! Jeg sitter her på UNN Harstad sykehus og har det som plommen i tørt gress. Kan ikke bli tatt bedre vare på. Litt avspasering var det kroppen trengte og nå får jeg det. Her i kantina er det Festspillkonsert. En vakker stemme synger :

Summertime and the livin’  is easy
Fish are jumpin’
And the cotton is high…
..so hush little baby, don’t you cry.
……..

One of these mornings you gonna rise up singin’.
Yes, you’ll spread your wings and you take to the sky.
But till that morning, there is nothing can harm you….

Det går den veien høna blåser…. Jeg er forelska jeg også. I nord! Og det er DEN veien høna blåser. Når tida er inne….

Randi Skaug
Kg bo hosaptein SAKTERUTA

To stemmer – mange ansikter

Dagen var ny. Vinden var frisk fra nord. Jeg strakte ut tommelen, men bilene kjørte forbi. Pussig – uten kajakk blir jeg ingen, noen eller hvemsomhelst, tenkte jeg og begynte å gå langs veien mot Lødingen. En eldre kar i en gammel HiAce hadde et sete å avse til slutt. – Helt til Russland i kajakk, måpte han og la til at det var et stykke igjen før han overlot meg til meg selv i veikanten etter å ha pekt ut veien til Losstasjonen. Den ligger på en haug med utsikt over Vestfjorden og Tjeldsundet. Jeg gikk inn og søkte råd om ruta videre.

– Her ville jeg tatt Hurtigruta, sa losen. Vi var kommet til Lopphavet. Det er ingen spøk. Fjordene på kartet ble plutselig så store, mye større, lengre og dypere enn før. Jeg kjente jeg trengte mat.

Forskjellen på optimisten og pessimisten er magefyllet. Med full mage kan jeg bli til en angrepsvillig tiger, med tom mage til en skremt sau. Det brekte da faktisk her akkurat nå. Var det der meg?

Vinden fortsatte. Den økte. Skulle jeg bli, skulle jeg dra? Var på minussida. Har krysset Vestfjorden. Det tok krefter. Har fått høre at Gråmann er borte. Lille kattepusen min borte? Det gjorde meg trist og på gråten. Padle på gråten er en dårlig deal. Jeg ble.

Det ble frisk bris. Eller var det kuling? En varm dusj hadde vært bra. Jeg gikk til gjestehavna. Det var kveld,

Hvor lang er en dag?

– Kan du av og til skrive om hvor lange dagsetapper du padler, hva du spiser, etc, spurte en av SAKTERUTAs faste fan på Facebook.
Klart jeg kan! Det hersker egne mål for tid og rom på SAKTERUTA. Distanse regnes i pekefinger med knoke. Det tilsvarer 3 nM eller muligens 1 time under greie forhold. Dagen starter ved fjære sjø. Den slutter når kapteinen blir trøtt, men aldri i rom sjø. Når noe oppstår så oppstår det straks. Det handler oftest om bølger, vind og andre havgående fartøy. Et par ganger har det handlet om hval.
Padling på mitt nivå er gjennomførbart i et lagspill med naturen og kun da. Forleden dag da jeg lå inneblåst og regnvåt på ei steinalderstrand ble det kun et par timer padling. Den siste halvtimen slukte alle mine krefter. Det var Real turmat på menyen i byssa den dagen. Den var djevelsk god! Det kjentes som en lang dag.
I går hadde jeg to økter. En svett etappe på et par timer opp Nesstraumen for full maskin i en kamp mot tida. Jeg måtte være framme før tidevannet snudde. I Nesstraumen fosser vannet ut og inn med en kraft som overgår mine skippernarmer.

Steinalderdøgnet

Det finnes øyeblikk på denne turen at jeg føler meg som steinalderkvinnen. Det skjer når sult, bølger, vind og kulde kommer tett innpå livet, og overlevelse blir et følt tema. Denne morgenen var det flatt vann, full mage og rom for å gjøre ting jeg hadde lyst til, ikke bare det jeg måtte. Være tilskuer rett og slett.

Oppe i ura lå tre huler. De syntes godt fra sjøen. Jeg fortøyde kajakken i autovernet ved veien og kløv opp ura forbi langnausttuftene fra vikingtida. Det var uveisomt og bratt. Børge Ousland, hvis kjøleskap jeg hadde spist tomt dagen før, hadde nevnt at her ved Steigberget fantes rike steinalderfunn.

De hadde sans for utsiktstomter de som hadde brukt disse hulene. Her oppe fra er utsikten så vid at man kan se naustdørene i Amerika. Hula var svart av sot inni. Hvordan var det å overnatte her? Klær av gaupe og rein. Kniver av stein. Ekorn, skjell, nøtter og planter på menyen. Forskning viser at hellestekt brød laget av blant annet planteveksten dunkjevle kan ha inngått i dietten i steinalderen.