Havet ligger grønt og blankstille. Det er natt. Fullmånen lyser opp ei to mil lang gullstripe på tvers av Varangerfjorden. Den stripa skal vi følge til Bøkfjord fyr. Den siste kryssingen. Det siste fyret. Bare tre padledager igjen nå. Jeg later som om jeg ikke kan telle.

Sola stiger opp. Farger fjorden rød. En hval krysser vår vei. Padle. Padle. Fire kajakker side om side. Taust nytende.

De store bølgene – det var det jeg fryktet før SAKTERUTA satte ut. Og nå, på slutten av tredje sesong langs kysten kom de. Ikke snikende innpå, ikke tassende, men rett på sak som en ekte finnmarking. Vi satte ut fra Hamningberg på fjære sjø om morgenen. Inne i vika var det rolig, men vi så hvordan han brøt utpå. Persvika like utenfor var avtalt som plan B om det skulle bli for hardt. Det var spådd nordvestlig frisk bris eller liten kuling. Medstrøm og vind i ryggen. Vi visste det kom til å bli usedvanlig friskt. Vinden skjøv oss ut av vika.

Nordausten har kommet. Trivelig inne på kjøkkenet på Makkaur med stearinlys, kaffe m.m., mens skodda driver, vinden blåser og torden slår. Venter på Brian som kommer padlende i motvind fra Båtsfjord i kveld med kajakken full av hjellosing, bacon og erter. Det blir knall! Videre til Hamningberg i morra om vinden snur.

Noen ganger kan en spørre seg selv: Hvorfor i all verden gjør jeg dette her?